Behovsvurdering De fleste henvendelser jeg får dreier seg om våpensøknader og hvordan man skal argumentere sitt behov. Det finnes ikke enkle svar på slike spørsmål, men her er ihvertfall noen kommentarer og synspunkter rundt temaet. Jeg har gjennom årene sett mange våpensøknader og også endel forskjellige svar fra våpenkontorene. For å være litt diplomatisk, så får jeg vel si at jeg har sett mye rart på begge sider av bordet. Ofte har disse merkeligheter utslag i manglende forståelse for regelverket i begge leire samt liten kunnskap om skyting og jakt. Økt press på våpenkontorene om å håndheve regelverket strengere og i kombinasjonen av en jungel av behovskriterier, gjør det heller ikke enkelt å være saksbehandler. Dette er også en av årsakene til at en del opplever klare forskjeller fra ett politidistrikt til et annet. Skjønnet varierer fra full aksept for det behovsgrunnlag søker har beskrevet til saksbehandlers kritiske vurdering av hva søker har behov for. Regelverket Denne artikkelen omhandler behovet innen sportsskyting og jakt. For samling, gjelder egne kriterier basert på godkjent samleområde, se _________ Våpenloven omhandler behovet i § 7: Tillatelse kan bare gis edruelige og pålitelige personer som har behov eller annen rimelig grunn for å ha skytevåpen, og som ikke av særlige grunner kan ansees som uskikket til det. Våpenforskriftene tar tak i behovet på flere punkter, men spesielt i § 2-2 fremgår det at "ingen gis tillatelse til å erverve og inneha mer enn ett skytevåpen av en bestemt type uten å godtgjøre et særlig behov for å ha flere slike våpen". I §3-1 fremgår det at "Den som søker om å få erverve mer enn ett skytevåpen av samme type, må dokumentere behovet for dette, se § 2-2.". I tillegg til selve loven og forskriften har det også gjennom årene vært skrevet en del presiseringer eller tolkninger fra Justisdepartementets politiavdeling og nå Politidirektoratet som har tatt over forvaltningsansvaret av våpenloven. Slike presiseringer og tolkninger er sendt til politidistriktene i form av rundskriv. Mange av disse rundskrivene er kommet som følge av spørsmål og erfaringer fra våpenkontorene. I hovedsak har skjønnet og derav saksbehandlingen i de siste årene blitt basert på hva forvaltningsmyndighetene mener den enkelte har behov for, ikke hva søker selv godtgjør og dokumenterer for sitt behov. Mange mener at loven og forskriften derav er snudd på hodet i forhold til formål og hensikt og at det i praksis er følgende som gjelder: Ingen gis tillatelse til å erverve og inneha mer enn ett skytevåpen av en bestemt type, uten å godtgjøre et særlig behov for å ha flere slike våpen. Godtgjørelse og dokumentasjon av behov kan likevel overprøves av forvaltningsmyndighetene og den enkelte saksbehandlers personlige vurdering av søkers behov. Jeg kan lett forstå at mange mener det fungerer slik og det er også en sannhet med visse modifikasjoner. Typer av våpen Lov og forskrift bruker betegnelsen "type". For de uinnvidde begrenses tolkningen til eksempelvis revolver, pistol, rifle eller hagle. Det er en langt mer komplisert og istedet for å inndele typer våpen, har man i praksis gått over til å inndele våpen i bruksområder. Dette er i seg selv også komplisert og omfattende, men gjør det likevel enklere i forhold til behovet og behovsvurderingen. I jakt er bruksområder blant annet inndelt i storvilt, småvilt opp til hares størrelse, småvilt generelt og fugl. Disse kan igjen inndeles i underkategorier baser på arter. Totalt er det i Norge åpnet jakt på 21 arter av pattedyr og 37 fuglearter. Innen sportskyting er bruksområder inndelt i skyteprogrammer administrert av 10 godkjente skytterorganisasjoner. Skyteprogrammer er regulert av omfattende internasjonale eller nasjonale tekniske regelverk som beskriver hvilke type våpen og kalibre som er tillatt, herunder tekniske begrensninger for hver våpentype. Typer av skyttere og jegere Med unntak av bruksområder innen enhåndsvåpen til sportskyting, er ikke skyttere og jegere gruppert i forhold til aktivitetsnivå. Dette er faktisk et tema som er gitt liten oppmerksomhet, men viktig for å kunne forstå deler av behovsgrunnlaget for den enkelte. Hvorfor dette ikke er fokusert, har nok noe med tabuemner å gjøre og jeg skal her forklare litt nærmere hva jeg mener. Gjennom mange år har skyttere og jegere følt trykket i forhold til strengere lover og reguleringer. I takt med dette har man også sett seg presset til å bli mere "seriøse", blant annet ved at sportsskyttere har undertrykket behovet som er i forhold til rekreasjon og hobby. Alle ønsker å opptre som "seriøse", men da under en tolkning av å være konkurranseskytter. Jegere har ikke følt det samme trykket, da deres aktivitet i hovedsak er i forhold til korte jaktsesonger og hvilke type jakt de foretrekker. Skyting og interesser for våpen er også en hobby for mange og kun dette. Det er ikke alle som har interesse av å konkurrere. Skyting kan også isolert sett være en ren rekreasjon. Aksepten for dette varierer ikke bare hos forvaltningsmyndighetene, men også i organisasjonene, i klubber og lag og blant skytterne. Politidirektoratet foretok sin tolkning av ulike typer skyttere i 2002 da de valgte å sende ut en behovsanalyse for enhåndsvåpen. De inndelte skytterne i fire kategorier og her er et utdrag: Nybegynneren - Er selv uten egne våpen og deltar i klubbens opplæringstilbud. Minst 2-3 ganger på banen pr mnd under opplæringsperioden før eget våpen kan erverves. Har ikke eget våpen. Bruker klubbvåpen. Rekreasjonsskytteren - Skyter fra tid til annen, mest trening men deltar også sporadisk på stevner. Forholdsvis beskjeden aktivitet. Minst 4 fremmøter pr år (organisert trening eller stevne) i pistolklubb (evt gruppe i pistolklubb) som er tilsluttet det forbund som har skyting med det aktuelle våpen på sitt program. Ved medlemskap i/ tilslutning til flere forbund kreves det minst 4 fremmøter (organisert trening eller stevne) pr år pr forbund. Kan erverve og inneha inntil (dvs maks) 4 våpen innen det enkelte forbunds reglement som vedkommende kan dokumentere tilknytning til og hvor aktivitetskravet er oppfylt. Våpnene må ha forskjellige bruksområder. Mosjonsskytteren - Et høyere aktivitetsnivå. Deltar regelmessig i klubbens aktiviteter herunder deltakelse på klubbstevner, men deltar også fra tid til annen i åpne (approberte) stevner. Minst 2-3 ganger på banen pr mnd (sesongavhengig mht baneforhold). Minst 4 stevner pr år (tilstrekkelig med deltakelse i klubbens terminfestede klubbstevner) innefor forbundets reglement. Kan erverve og inneha våpen innenfor samtlige bruksområder (ett pr bruksomåde) innen det enkelte forbundets reglement. Gjelder de(t) forbund som vedkommende kan dokumentere tilknytning til og hvor vedkommende har oppfylt krav til fremmøte og stevneaktivitet. For tilfelle av at ett våpen lovlig kan benyttes innen flere bruksområder (også innen flere forbund) ansees behovet innen disse bruksområder dekket med det ene våpenet. Konkurranseskytteren - Trener mye og er aktivt med i konkurranser i så vel i egen klubb som i åpne (approberte) stevner. Trener minst 2-3 ganger på banen pr mnd, samt deltar på minst 10 stevner(starter) pr år hvorav minst halvparten åpne (approberte) stevner(starter). Konkurransekravet gjelder for hvert enkelt bruksområde det skal erverves reserve-/tilleggsvåpen til. Kan erverve og inneha tilleggs-/reservevåpen innenfor hvert av de bruksområder som vedkommende kan dokumentere aktivitet som ovenfor nevnt. Denne behovsoversikten kom blant annet som følge av den frustrasjon som eksisterte blant saksbehandlerne. De ble kritisert av overordnede for å være noe slepphendte og lite strenge i sin vurdering av søknader, andre ble kritisert for å være for strenge. Det ble derav skreket opp om klarere retningslinjer-tolkninger og resultatet ble denne oversikten over "antatt behov" for enhåndsvåpen. Det gledelige var at vi fikk en tolkning der rekreasjon var nevnt som en akseptert form for aktivitet innen sportsskyting. Konsekvensen av denne oversikten og definisjonene ble todelt. Mange skyttere opplevde at det ble enklere å få innvilget søknader for enhåndsvåpen, mens andre fikk en innstramming. Aktivitetkravet var hovedgrunnen for dette. Definisjonene slettet også en gråsone. En del av rekreasjons- og mosjonsskytterne som har våpen mer som hobby enn sport, kunne ikke lenger få tilfredsstilt sitt behov for våpenvariasjoner. Mange av disse igjen har en interesse for våpen i en historisk sammenheng og med grenseganger opp mot samleinteresse. Det siste er i seg selv ikke ment negativt, men brukskriterier og samlekriterier er likevel behandlet vesentlig forskjellig. Mens samlevåpen ikke er tillatt brukt, finnes det de som seriøst ønsker å samle ulike våpen også til bruk i sin hobby, nemlig benytte disse til rekreasjonsskyting. Fra 2002 ble dette historie for disse to gruppene hvis de ikke valgte å øke aktivitetsnivået, dvs at de måtte begynne å delta i konkurreranser i og utenfor klubben. For de som utøver skyting med rifler og hagler, har så langt sluppet unna denne grupperingen i forhold til aktivitet. Bruksområder og personlige preferanser Hovedproblemet hva gjelder behovsvurdering, er nettopp en økende grad av svart/hvitt tolkning der man samtidig ønsker å etablere regler for hvordan behovet skal tolkes eller godkjennes. Dette gir seg spesielt utslag i flere våpen innen samme bruksområde eller for den del det man anser som samme bruksområde. Her er det mange gråsoner blant annet i forhold til personlige preferanser og dette kolliderer mange ganger med både forvaltningens synspunkter, men i noen tilfeller også med synspunkter fra sentrale og lokale tillitsvalgte i organisasjoner og klubber. Desto flere tolkninger og definisjoner vi får og som skal hjelpe saksbehandlere, desto mer komplisert blir det hele sett i forhold til at skyttere og jegere har ulike oppfatninger om preferanser og behov. I praksis er vi på god vei til å få en båstenkning der andre enn søkeren selv er den eneste som ikke skal vektlegges i forhold til behovet. Behov for opprydding Kombinasjonen lov, forskrift og presieringer i form av rundskriv er vesentlig grad blitt for komplisert og reservevåpen eller våpen nr. 2 i samme bruksområde er blitt en hodepine for alle parter og på begge sider av bordet. Både søkere og saksbehandlere bør ha dette i bakhodet. Du som søker er også avhengig av at det lokalt er etablert en god dialog mellom våpenkontor og klubber og lag med det formål å etablere økt kunnskap og forståelse. Dette igjen bidrar også til et større tillitsforhold mellom forvaltning og skytter/jegermiljøer og derav en uthvisking av gråsoner og ulike tolkninger. Desverre er dette også avhengig av politidistriktet vilje til den type dialog. Ingen fasit Hvis du hadde håpet å finne konkrete råd fra min side i forhold til ditt behov, er du nok skuffet. Jeg har mine personlige preferanser og behov, men ønsker ikke å påføre dette andre, ei heller lede an til at mine preferanser skal bli retningsgivende for hva saksbehandlere anser som fasit. Min respekt for skyttere og jegeres individuelle behov forhindrer meg i å gjøre dette.